Så her kommer det noen velfortjente mamma sitater, som jeg syntes stemmer særdeles godt!
En mors hjerte er som en dyp avgrunn; i bunnen vil du alltid finne tilgivelse.
Det å være småbarnsmor er det mest rocka jeg har vært med på.
Mødre kan tørke tårene dine over telefonen.
En mor som kan takle to små barn, kan takle hva det måtte være.
Det er fedrene våre som lærer oss hva vi bør bli; mødrene lærer oss hva vi er.
Hvis evolusjonsteorien stemmer, hvordan kan det da ha seg at mødre bare har to hender?
Jeg tror mitt liv begynte da jeg våknet opp og elsket min mors ansikt.
En mor er ikke en person å lene seg på, men en person som gjør det unødvendig å lene seg overhodet.
Gud kan ikke være overalt. Derfor skapte han moren.
En genser er et plagg som bæres av et barn når moren fryser.
Som brud er kvinnen skjønnere enn som ung pike, som mor skjønnere enn som brud.
Av og til er en mors styrke sterkere enn naturkreftene.
En mors omsorg er det varmeste, nærmeste og sikreste, for den er det sanneste.
Man kan stole på en mor, om hun så er en hyene.
En mor forstår det et barn ikke sier.
En mor er den som fortsatt er der når alle andre har forlatt deg.
En mors tålmodighet er som en tube tannkrem - den tar aldri helt slutt.
Mor betyr uselvisk overgivelse, grenseløst offer og kjærlighet som overgår all forstand.
Såh! Det var mor! Mens jeg er i det poetiske (patetiske?) hjørnet, så vil jeg også dele et dikt om småtassene våres. Jeg blir helt sentimental når jeg leser det, syntes det er så pent skrevet.
Livets høyeste lykke
Den vesle varme ungen min
gjør rare lyder med tungen sin,
hun lager merkelige ord
til glede for sin stolte mor.
Min egen lille deilighet,
jeg har slik gunstig leilighet
til gransking av den hvite rand
av underkjevens første tann,
en bitteliten snehvit spiss
av verdens minste tannebiss.
Du vesle fugleungen min,
den lubne, skjønne kroppen din
med de små rare klærne på,
og foten din, med tærne på,
og hånden din, og armen din,
og farven din, og varmen din,
er som et kjempemessig hav
din mor kan øse lykke av.
Men uten kamp, og uten slag,
skal jeg gi slipp på deg en dag.
Hvor min du er, - allikevel,
skal du bli stor, og bli deg selv.
Nå kan jeg bare pleie deg
og elske deg, og eie deg,
og leke med deg, og ta i deg,
og være bunnløst glad i deg.
Men når du selv, om litt, blir stor,
så vil du si: "Nei, æsj da, mor."
Og selvsagt har du rett i det,
det finnes ikke vett i det.
Og så en dag om 15 år,
skal denne bylten uten hår,
som sutter sin egne tær,
si: "Mor, så gammeldags du er."
Og ser du mitt fotografi,
så vil du le av det og si:
"Tenk dette her er mor og far!
Å, gid hvor rare dere var!"
Hva sorger det vil volde meg
i strid for å beholde deg,
hva kamp det enn vil skape meg,
så vil jeg sikkert tape deg.
Vi snakker sammen uten ord,
for selvsagt skjønner jeg, din mor,
allverdens rare skurrelyd.
Jeg legger munnen, from av fryd,
mot nakkegropens myke skinn.
Å, skjønne fugleungen min!
Sånn! Da har jeg fått utløp for mine følelser, og sier takk for at du leste!
Særlig den setningen i diktet ovenfor som lyder: "Nå skal jeg bare pleie deg, og elske deg og eie deg", kjenner jeg meg veldig godt igjen i. Ei mens du kan, plutselig begynner de å krabbe, gå og ha egne meninger.
